Av Andreas Slørdahl, teatersjef i Teater Neuf

I høst har styret i Teater Neuf gjennomført en ganske omfattende strukturendring, som blant annet har ført til at vi har fått færre medlemmer, og blitt mindre inkluderende. Dette har vi gjort for å få mer aktivitet og flere søkere. Det virker litt kontraintuitivt, men tillat meg å forklare:

Utgangspunktet

Teater Neufs problem har ikke vært at vi ikke har fått nok medlemmer som vil drive med kjerneaktiviteten vår – Oslo er full av studenter og andre unge som drømmer om å bli skuespillere, og det skorter heller ikke på kvaliteten hos mange av dem. Slik har studentteatret tidvis klart å levere svært bra teater. Engasjementet er også imponerende – teaterentusiaster er villige til å bruke mye tid frivillig når de jobber mot ei forestilling.

Problemet har ligget i foreningslivet rundt. Som studentforening er Teater Neuf avhengig av mer enn å kunne produsere godt teater. Teater Neuf er en relativt stor forening, med behov for kontinuitet i ledelsen og god ressursforvaltning. Samtidig har medlemsmassen vært stor og løst organisert, og de enkelte prosjekt har blitt valgt inn av styret, som har stått for all den jevnlige driften. Ideelt sett kunne denne ordninga fungert bra. Teateret er åpent for alle, og den som ønsker å involvere seg kan når som helst melde interesse og ta kontakt når det lyses ut behov for folk. I realiteten har denne prosjektstrukturen ført til at vi har mangla noe veldig viktig: jevn aktivitet og institusjonelt minne.

 Institusjonelt minne

Litt av poenget med å ha ei teaterforening, er at man skal bevare erfaringa man har gjort seg under ei forestilling til neste gang, og dermed opparbeide et institusjonelt minne som gjør jobben enklere for alle. Når medlemmer kun er involvert i ei forestilling, forsvinner veldig mye erfaring ut av organisasjonen for hver eneste produksjon.

Stabiliteten i et frivillig foreningsstyre er vanskelig å forutsi, og det skal bare én stor utskifting til for at mye erfaring er tapt. Da er det problematisk når det bare er styret som sitter med det institusjonelle minnet. Erfaringa må spres over flere hoder, og disse hodene må bevares i foreninga.

Institusjonelt minne er avgjørende for ei god forening, og vi har slitt med å bevare det. Teorien er at om vi kan sikre jevn aktivitet, vil det institusjonelle minnet følge av seg sjøl. Hvis vi kan få de som deltar i forestillingene til å fortsette å delta på arrangement i regi av Teater Neuf gjennom hele året, og komme i kontakt med nyere og eldre medlemmer, vil erfaring ivaretas, og institusjonelt minne opparbeides.

De siste årene har Teater Neuf prøvd å knytte medlemmene nærmere teateret  ved å arrangere bursdagsfester, quiz-kveld og kleinspiel. Men medlemmene som er villige til å stille opp klokka 09:00 på en søndag for å bygge scenografi til egen forestilling, eller ha 6-timers øvingsøkter hver enste kveld hele uka når det nærmer seg premiere, er ikke interessert å møtes til øl og vafler, eller å spille brettspill på en søndag.

Jeg tror dette skyldes fravær av noe helt essensielt: tilhørighet. Våre medlemmer har følt tilhørighet til prosjektet og ikke til foreninga. Styrets jobb blir da å gi medlemmene tilhørighet.

Tilhørighet

Den jevne student i Oslo i dag har et veldig stort utvalg av mulige aktiviteter, og bare begrensa tid. Kun på Chateau Neuf er det minst ett arrangement å delta på hver eneste kveld i uka. I tillegg finnes alle de andre konsertene, debattene og kulturtilbudene i Oslo. Kanskje skal hun involvere seg i ei linjeforening eller på studenpuben. Studielånet er ikke nok til å dekke levekostnader, så hun må ha deltidsjobb. Helst skal hun få lest litt innimellom også, så hun kan stå til eksamen.

Med så mange tilbud, må det sterke insentiver til for at studenten skal velge å bruke av tida si for å engasjere seg frivillig i foreninga di. Sjøl om hun egentlig er oppriktig interessert i teater, og har lyst til å bidra, må ønsket om å bidra til et prosjekt konkurrere med alle de andre tingene hun heller kunne brukt tida si på.

Det store engasjementet blant frivillige i Oslo viser at studenter er villige til å gjøre mye for ei gruppe de føler tilhørighet til, men tilhørighet kommer ikke av seg sjøl. Foreninga må struktureres sånn at medlemmene oppfordres til å bli kjent, og tilbringe tid på teateret også utenfor sine egne prosjekt.

 Strukturendring

Når vi har erfart hvor ineffektivt det har vært med et åpent teater med lav terskel og mange sosiale tilbud uten krav, har vi bestemt oss for å prøve noe nytt: vi skal stille krav. Foreninga har blitt mer lukka på to måter: bare de som kommer på auditions eller intervju får bli med i foreninga, og de som blir med i foreninga forventes å stille på en del aktivitet.

De obligatoriske allmøtene betyr at medlemmene møter alle de andre medlemmene, og dermed kan spørre hverandre om hjelp på sine respektive prosjekt. Det tvinger også medlemmene til å bli bedre kjent. Når du kjenner alle som er involvert i ei forestilling, er også terskelen lavere for å melde deg frivillig til å hjelpe til når forestillinga trenger det.

Denne strukturen har vi ikke funnet på sjøl. Den ligner mye på drifta til Radio Nova – ei forening som har en stor, stabil medlemsmasse med høy aktivitet blant medlemmene. Vi skammer oss heller ikke over å innrømme at strukturen også delvis er basert på vårt søsterstudentteater SIT i Trondheim.

Status Quo

Så her står vi nå. Teaterinteresserte som kontakter oss og har lyst til å være med, får beskjed om at de må vente til høsten med å søke. De flinke skuespillerne som kom på audition som sa de ikke kunne sette av tid gjennom hele semesteret til å delta i foreninga, blei ikke med. Teater Neuf er mer lukka enn det har vært.

Samtidig har vi avholdt flere allmøter hvor oppmøtet har vært mye høyere enn tidligere. Til intervjurundene dukket det opp kvalifiserte personer som ikke bare var villige til å delta i ei forening med jevnlig aktivitet, men som også hadde egenskapene vi etterspurte. Det er sjølsagt alt for tidlig til å si noe om denne strukturendringa kommer til å ha noen vedvarende effekt, men jeg er svært positiv.

 

 

headshot_andreas_slørdahlOm skribenten: Andreas Slørdahl studerer jus ved UiO, og er sittende teatersjef i Teater Neuf. Han har vært medlem av Teater Neuf siden 2009, og sittet i styret siden 2011, og var blant annet produsent på STUDiO-revyen 2013. Teater Neufs nettside finner du her.