De har Norges høyeste innendørs klatrevegg, har bygget sin egen hytte og arrangerer aktiviteter for rundt 1500 ingeniørstudenter. Jeg har snakket med Oslo Teknikersamfund (OTS) som holder til ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Tova og Nora er stolte av å være med i en forening som er mer enn 100 år gammel

Tove og Nora er stolte av å være med i en forening som er mer enn 100 år gammel

Leder i foreningen, Nora Holand, tar smilende imot meg på foreningens kontor i Pilestredet 35, HiOAs bygg på Holbergsplass. Sammen med henne er tidligere leder Tove Svardal. Kontoret ligger sentralt til i første etasje, mellom kantinen og den enorme klatreveggen som foreningen disponerer. Den sentrale beliggenheten sier noe om hvor viktig OTS anses for å være for miljøet på Instituttene for informasjonsteknologi, industriell utvikling og bygg og energiteknikk på fakultet for teknologi, kunst og design.

De gamle er eldst

Oslo Teknikersamfund er nemlig en organisasjon som er eldre enn høyskolen den holder til på. Veldig mye eldre. Stiftelsesdatoen i 1912 gjør foreningen nesten 100 år eldre enn HiOA som ble dannet i 2011. OTS ble dannet på det som den gang het Oslo Tekniker Skole og som siden har blitt en del av Høyskolen i Oslo og senere Oslo og Akershus.

OTS har som mål å berike utdannelsen for alle ingeniørstudenter. Som de sier selv: De jobber for at utdanningen skal være et hyggelig sted å være og et hyggelig sted å lære. Nora forteller at det er viktig for henne at det ikke skal være ensomt å studere, «Det å kunne hilse på ti personer er mye bedre enn å kanskje kjenne igjen én når man går gjennom gangene».

What happens in badestampen…

Klatregruppen ved foten av den enorme klatreveggen som går over hele 7 etasjer. Hvem trenger trapp liksom?

Klatregruppen ved foten av den enorme klatreveggen som går over hele 7 etasjer. Hvem trenger trapp liksom?

For å ha et tilbud til så mange som mulig har foreningen flere undergrupper som driver med blant annet bardrift, klatring, dykking og musikk. I tillegg er OTS en sentral aktør i arrangeringen av fadderperioden ved instituttene og de står også for rebusløp og hytteturer. Jeg spør nysgjerrig om det finnes noen spesielle tradisjoner, eller gode historier fra disse hytteturene, men verken Tove eller Nora vil svare. Det som skjer på hyttetur, det blir på hyttetur.

På tross av at de er en gammel forening, gjør de sitt beste for å ikke gro fast i tradisjoner. De forsøker heller å hele tiden komme på nye konsepter, danne nye undergrupper og starte flere aktiviteter. Nora forteller stolt om jentekvelden de har startet som skal la jentene på ingeniørutdannelsen, som er i mindretall, knytte tettere bånd.

Men størst av alt

Selv om ingeniørstudenter er en ettertraktet gruppe på arbeidsmarkedet, påpeker Nora at å stille med foreningserfaring er noe som gjørr at du skille deg ut fra resten av søkerne. Hun påpeker at den beste ingeniøren er ikke nødvendigvis er den med de beste karakterene. Man må også kunne arbeide under press, makte å holde mange baller i luften og ikke minst beherske det hun kaller «voksenmailkontakt». Samtidig er jentene klokkeklare på at det beste med å være med i OTS er det gode sosiale samholdet. Alle vennene man får gjør at det er mye lettere å holde motivasjonen oppe når det stritter imot, spesielt på et studium som nok er blant de mer krevende.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at arbeidet som Oslo Tekniker Samfund legger ned i ingeniørutdannelsen er alfa og omega for det sosiale miljøet ved studiet og dermed også for gjennomføringsraten til de unge ingeniørstudentene ved HiOA.